Sølvis verden
For dem som ikke kjenner Sølvi Bakland (51) fra Sætre, kan et møte med henne fortone seg som en litt underlig opplevelse.
Sølvi er en voksen dame som lever sitt liv i en verden som er skeptisk til alt som er annerledes. Selv om Sølvi har et godt utviklet språk og ordforråd, er det ikke sjelden at verden misforstår henne. Og noen ganger misforstår hun også. Sølvi er autist.
Hvis det er noe Sølvi Bakland liker å gjøre, gjør hun det om og om igjen. Sølvi liker å rydde. Hun rydder mye. Og mens hun rydder, kan hun noen ganger bli ganske opprømt og sint på alt rotet, og da snakker Sølvi med seg selv.
«Jeg heter Sølvi Bakland, og jeg rydder», kan hun si med litt sint stemme, mens hun rydder opp i rotet på en tilfeldig kafé eller i en hotellresepsjon. Hvis noen prøver å stoppe henne, blir hun fortvilet og stresset, og får ikke til å uttrykke seg.
«E-e-e-e-e-e-e-e», sier Sølvi stakkato, det rykker i armene hennes. Blikket flakker. Og hvis noen forsøker å fjerne henne, kan det utvikle seg til en mer høylytt affære. Sølvi kan skrike og brøle høyt. Og det kan være veldig skremmende, hvis man ikke vet hvorfor Sølvi gjør som hun gjør.
«Skremmende oppførsel».
Sølvi husker datoen ennå. Hun har voldsom orden på adresser og datoer. Det var 26. mars i år. De ansatte ved McDonalds på Bragernes ringte til politiet. De reagerte da de mente at en kvinne forsøkte å lure med seg barn ut av hamburgerrestauranten. Politiet syntes meldingen var svært spesiell, og rykket ut. Der fant de «en 52 år gammel kvinne fra Hurum, kjent av politi og psykiatri fra tidligere», sto det i den lille artikkelen i Drammens Tidende dagen etterpå.
«Hun ble helt rabiat da vi kom, skrek og bråkte. Det var sikkert folk som ble litt skremt», uttalte operasjonsleder Embret Arntzen ved Søndre Buskerud politidistrikt til avisen.
Videre ble det skrevet at kvinnen ble kjørt til legevakten på grunn av hennes tilstand, men at hun ikke ble lagt inn. Kvinnen bak overskriften «Skremmende oppførsel» var Sølvi. Og da Sølvi og familien hennes leste artikkelen, reagerte alle sammen. Særlig på uttalelsen om at hun var kjent av politiet.
- Først og fremst er vi lei oss for at Sølvi laget problemer for noen. Men vi reagerte kraftig på noen av påstandene i avisoppslaget. Basert på politiets påstand om at hun er kjent av politiet og psykiatrien, er det uforståelig for meg og familien at hun ble kjørt til legevakten. Artikkelen fremstilte henne som en sinnslidende og farlig person, som lurer små barn ut på gaten. De som kjenner Sølvi oppfatter henne langt ifra som noen farlig person, sier Sølvis svoger, Gunnar Andersen.
Sølvi er fast leser av Drammens Tidende, og ringte fortvilet til søsteren dagen etter hendelsen.
- Hva tenkte du da du leste i Drammens Tidende at du hadde laget bråk på McDonalds?
- Drammens Tidende Buskerud Blad på Bragernes torg? spør Sølvi.
- Ja. Hva følte du da du leste avisen?
- Det gjorde vondt inni meg. Men det er heldigvis ikke alt som er sant. Det er jeg glad for, sier Sølvi.
Sølvis søster, Bente Wendelboe, og moren, Ilse Bakland, har i ettertid måttet trøste Sølvi. Lenge.
- Etter avisoppslaget ble hun veldig lei seg. Vi snakket om det i dager og uker. Hun syntes det var veldig negativt vinklet. Sølvi spurte om igjen og om igjen. Hun skjønte at hun hadde opptrådt litt spesielt. Hun fikk nok en psykisk reaksjon fordi hun ble stoppet i det hun hadde lyst til å gjøre.
– Hun har, så vidt jeg har forstått ut fra Sølvis forklaring, hatt lyst på noen leker på McDonalds. Hun er veldig interessert i leker, og er innmari barnslig på det området. Så ble hun misforstått, og det ble antatt at hun var en psykiatrisk pasient, sier søsteren.
- Det er ikke rart at jeg blir fortvilt og lei meg når de trodde jeg skulle forsyne meg med en baby på bare 20-30 centimeter. Jeg blir lei meg og får vondt i magen. Neste gang det er noen positive ting, så skal jeg heller ta vare på det, sier Sølvi med tårer i øynene.
I etterkant av episoden har politiet laget et internnotat om Sølvi, slik at hun i fremtiden blir kjørt hjem og ikke blir forsøkt lagt inn hvis noe slikt skulle skje igjen. For det er ikke sikkert at Sølvi klarer å unngå slike episoder. Særlig hvis hun føler at løfter er brutt. Hun er opptatt av ærlighet. En gang troppet Sølvi glad og fornøyd inn i en mobilbutikk og forlangte en mobil til én krone, akkurat slik det sto i annonsen. Da hun ble avkrevd mange flere penger enn kronen hun var forespeilet å bruke, slo hun seg så vrang at hun måtte hentes av politiet. Gledestrålende steg hun ut av politibilen på Sætre.
- Mamma, nå var jeg heldig. Nå sparte jeg buss-pengene, sa Sølvi.
Petimeter
Sølvi Bakland er glad i penger, og tjener dem selv. Fire dager i uken jobber hun på Hurum Produkter, en vernet bedrift. På onsdager er hun på bokkafeen til Eli Britt «Elle» Rognerud på Filtvedt. Der får hun virkelig utløp for sin ryddetrang. Elle er støttekontakt for Sølvi, og kjenner henne etter hvert veldig godt.
- Sølvi er et festlig tilfelle, sier Elle.
- Da hørte jeg at du fortalte at jeg er et festlig tilfelle, sier Sølvi, som sitter bøyd over en tallerken neslesuppe.
- Er du glad for det, spør Elle.
- Ja, glad for det, sier Sølvi og børster litt rusk av bordet. Hun er glad i mat. Men hun bryr seg ikke om kjøtt lenger.
- Jeg er vegetarianer. Jeg liker nudler. Makaroni. Og pasta.
Sølvi reiser seg for å rydde. Hun snakker lavt til seg selv mens hun børster opp sand og rusk fra gulvet med fingrene. I håndflaten sorterer hun ut fliser, som hun kaster i ovnen, og sand, som hun hiver i søppelkassen. Så går hun over til å stable papirer og flytte litt på ting, og deretter sorterer hun litt sommerklær og vinterklær for Elle.
- Så er journalistene her, da. Det er fint det, da. Jeg er fornøyd med det. Jeg svarer på det jeg blir spurt, mumler Sølvi mens hun bretter tøy.
Elle forteller om sine dager med Sølvi. Å vente på at petimeteret Sølvi skal komme fra bussen som stopper like utenfor døren, og inn i huset, er en tålmodighetsprøve.
- På vei fra bussen og inn tar det ofte et kvarter. Fordi hun finner utbrente fyrstikker, stumper og plastbiter som hun plukker opp hver for seg og kaster i søppelkassen. Fram og tilbake. Jeg har gitt henne et snekkerbelte med mange lommer i, som hun kan sortere tingene hun plukker opp før hun kaster det. Men det vil hun ikke. Jeg tror hun liker gåingen.
- Går det veldig tregt med meg, eller? spør Sølvi fra rommet ved siden av.
- Nei da, Sølvi, svarer Elle.
- Hvorfor liker du å rydde? spør vi når Sølvi kommer tilbake til kjøkkenet.
- Gjøre ting nøyaktig ordentlig. Blir ordentlig fint og ryddig, svarer Sølvi og strekker seg etter en hammer på bordet.
- Den hammeren der kan jeg heller legge i skuffen, sier Sølvi og går ut for å samle sammen esker som skal brennes i hagen.
Det er en grei jobb, men det blir veldig omstendelig når Sølvi skal gjøre den. Hun børster løv og plukker sneglene av pappeskene før hun hiver dem på bålet. Hvis hun finner små plastbiter i gresset under eskene, sorterer hun det ut for å kaste i søppelkassene.
- Nå må du skynde deg litt, sier Elle. Sølvi blir litt oppskjørtet. Stivner litt og sier e-e-e-e-e mens hun blir fjern i blikket. Vil helst gjøre som hun hadde planlagt å gjøre det.
- Går det veldig tregt med meg, eller? Jeg er litt sur og gretten. Kaoselendigheter og vold og elendighet, sier Sølvi, før hun gledestrålende ser en tomflaske hun kan pante.
Samlemani.
Penger er viktig for Sølvi. Hun er ganske gjerrig, og kan bli litt sint på bussjåførene som skal ha penger av henne. Hun elsker å pante flasker, og for de ekstra pengene kjøper hun «hobbyting». Hun er en kreativ sjel, og liker å skape. Sølvi kjøper også leker. Men hun klarer ikke å nøye seg med en av hver. I et kott i leiligheten hennes har hun stilt ut mange års ervervelser. Dukker, biler, figurer. Det er Sølvi Baklands personlige museum.
- Boden hennes, ja. Sølvi har samlemani. Hun sniker seg til å kjøpe ting, og da kjøper hun gjerne flere av samme tingen, i ulik farge, sier Bente Wendelboe.
Nå er boden fylt til randen. Ingen får røre tingene. Sølvi har fullstendig oversikt over kottet, og passer på at ingenting forsvinner derfra. Hvis noe blir borte, får hun anfall.
- Da kan hun skade seg selv, klore seg i ansiktet. Det virker som hun får blackout, og kapsler seg helt inn i sin egen verden. Det tar tid å få henne ut igjen, sier søsteren Bente.
De som kjenner Sølvi, må bremse henne ned når hun reagerer slik. De gir seg ikke før de får kontakt og kan snakke henne til fornuft. Etterpå spør Sølvi mye for å forstå situasjonen.
- Da må vi være tålmodige. Det kan være litt slitsomme prosjekter, dette, sier Bente.
Styres av rutiner.
Da Sølvi var liten, visste ikke familien hva som feilte henne. Hun var regelmessig til undersøkelser og tester på Nic Waals institutt i Oslo, men det tok lang til å finne ut noe. Det var ikke så mye kunnskap om autisme den gangen. Moren til Sølvi oppdaget det selv, da hun leste boken «Barnet i glasskulen». Da skjønte hun at det var autisme Sølvi led av.
- Vi vet ikke om Sølvi har hatt autisme fra hun var født, men fram til hun var åtte-ni måneder utviklet hun seg helt normalt, sett i forhold til oss søsken. Men hun hadde vannkopper som spedbarn, ble smittet av oss eldre søstre. Etter vannkoppene ble hun fjern, hun så tvers igjennom deg når vi kom inn i rommet. Da hun var 12 måneder begynte hun å rugge på kroppen og fikk et veldig stirrende blikk. Da forsto mor at noe galt var fatt.
De brune krøllene til Sølvi faller ned i ansiktet hennes, mens hun konsentrert, og med tungen rett i munnen, stabler bøker oppå hverandre i sirlige stabler.
- Jeg er autist, sier Sølvi. For Sølvi fikk til slutt diagnosen autisme. Og som mange autister er Sølvis liv styrt av rutiner. Hun skifter tøy hver onsdag, og hun nekter plent å skifte klær andre dager. Dette er rutiner hun har laget seg selv.
- Det er mange rare ting med Sølvi vi gjerne skulle like å omprogrammere, sier Bente.
Familien ønsker mer profesjonell hjelp til Sølvi. Hun har kjøpt egen leilighet med husbanklån og hjelp fra kommunen, som trygden betaler for. Men med egen leilighet og en mor som tar seg av henne, har hun falt mellom to stoler. I alle år er det foreldrene til Sølvi som har hatt ansvaret. Men nå er moren Ilse over 80 år, og etter hvert faller ansvaret for Sølvi over på Bente.
Nøyaktig og mekanisk
- Jeg er opptatt av at hun får et meningsfylt liv. Det er blitt for lite oppfølging. Dersom hun hadde hatt HVPU-bolig, ville hun hatt døgnoppfølging, men det er mamma som har gitt bistanden til Sølvi. Men nå har vi, en koordinator i kommunen og arbeidsgiveren hennes, Hurum Produkter, laget en individuell plan for Sølvi, så får vi se hvor det bringer oss, forteller Bente.
Sølvi vil gjerne at ting skal være som de alltid har vært, men hun er likevel opptatt av å utvikle seg videre.
- Jeg liker å ha litt forandring, sier Sølvi med adresse til arbeidssituasjonen sin.
Sølvi Bakland tar mye kontakt med skoler og studiesteder, hun ringer selv og undersøker. Hun forstår selv at hun er autist, og at hun trenger bistand.
«Er det fordi jeg er psykisk utviklingshemmet?» spør Sølvi ofte.
- Sølvi trenger noen som kunne pense henne inn på andre spor. Jeg håper hun kan få noen som kan følge henne i fritiden, for den er stusslig. Når hun ikke blir stimulert nok, søker hun ut. Det er da hun reiser rundt og kommer opp i episoder som den på McDonalds. Vi må finne ut hva hun kan bruke evnene sine til, sier Bente.
Sølvi Bakland selv vet godt hva hun vil. For henne er som regel gresset grønnere på den andre siden. Drømmene, ønskene og planene er mange. Hun er ikke særlig fornøyd med at hun hele tiden blir satt til å vaske. Helst vil hun jobbe i et omsorgsyrke.
- Sølvi har jobbet med sterkt handicappede mennesker i et bofellesskap. Hun bytter bæsjebleier uten å mukke, hun har hjulpet til med å sette sprøyter og sonder. Hun er sterk og utholdende og er en kjemperessurs når hun får slippe til, sier søster Bente.
- Jeg er flink til å massere og sånt. Jeg har lært det selv, sier Sølvi.
Hun har fått slippe til på Bentes barn og barnebarn også. Sølvi er veldig glad i barn, og flink til å stelle babyer.
- Hun er veldig nøyaktig, men mekanisk. Når barna blir eldre blir de redde henne, fordi hun stirrer og er mekanisk i bevegelsene. Mitt to år gamle barnebarn ønsker ikke å stelles av Sølvi lenger. Hun smiler jo ikke, og tankene er et annet sted selv om hun gjør en god jobb, forklarer Bente.
Omsorgsdrøm
Sølvi tar som regel bussen alene dit hun skal.
- Men bare fra bussholdeplassene på Bragernes, Strømsø og i Tønsberg, og hjem, forteller hun.
Fotografen skulle gjerne hatt et bilde av Sølvi når hun sitter på bussen på vei hjem til Sætre når dagen hos Elle på Filtvet er over. Men i dag vil ikke Sølvi ta bussen. Fotografen har jo bil. Det er gratis skyss, det. Og sånn blir det.
- Så bare at du venter på meg, så går det greit, det og, sier Sølvi i det vi skal dra, og går på butikken for å pante flasken hun fant.
Hun kommer gråtende tilbake. For nå har hun tenkt litt til på det at kanskje mange tror at hun ville forsyne seg med en baby på McDonalds, selv om det ikke var det hun gjorde. Det er leit. Men det går fort over når Elle forsikrer henne om at ingen som kjenner Sølvi tror noe slikt om henne. På vei til Sætre oppsummerer Sølvi dagen for seg selv.
- Nå har jeg vært på Filtvet med journalister, og tatt bilder og sånn. Jeg har hatt det fint på Filtvet med Eli Britt Rognerud på Filtvet.
Sølvi vil gjerne vise oss hvordan hun bor. Hun åpner døren til leiligheten. Tøflene hennes er stilt opp rett innenfor døren, slik at hun kan tråkke rett ut av skoene sine og opp i tøflene. Det er en pen, og selvfølgelig ryddig, leilighet. Soverommet og gjesterommet er dekorert med fargerike bilder og leker i alle kroker.
- Jeg er glad i farger og sånt, jeg, sier Sølvi og åpner døren inn til kottet sitt. Det bugner av fargerike leker, klosser, bamser og badedyr.
- Dette er museet mitt, smiler Sølvi stolt.
Dagen med Sølvi går mot slutten, fotografen starter bilen og rygger ut fra innkjørselen til Sølvi. Hun kommer småløpende ut av døren.
- Kan dere skrive at jeg er en produksjonsarbeider og en omsorgsarbeider som ønsker å prøve seg ute i bedrifter til høsten? spør Sølvi.
For Sølvi er slettes ikke dum. Hun kan godt klare å manipulere en journalist til å legge inn en aldri så liten jobbsøknad i avisen. Har man en drøm, forfølger man den. Selv om man er litt annerledes.
———————————————————
Denne reportasjen stod på trykk i Drammens Tidendes LØRDAG. Copyright Drammens Tidende.