Himmel og hopp

Tett i tett i et lite Twin Otter-fly sitter de. 21 fallskjermhoppere i rekke og rad, mellom bena på hverandre, med rumpa mot det grå teppegulvet. Det durer litt i de hoppdresskledde kroppene.

Alle hopperne har ansiktene mot fallskjerminstruktør, elevansvarlig og hoppmester Stian G. Fredriksen (33) fra Mjøndalen.
Han sitter på knærne i sin blå hoppdress og hvite hjelm, og kikker på høydemåleren på hånden. 5000 fot. Enda en stund til må LN-JMP,Tønsberg Fallskjemklubbs sjarmerende hoppfly, stige. Folk småprater og fleiper, spør om noen kan sjekke om alt er ok med fallskjermsekken
sin. Tøyser med ting som kan gå galt. En elev øver seg på bevegelsene han må huske på i luften, med to instruktører ved sin side som minner ham på at han må holde haken opp.

Med snille, blå øyne fanger Stian blikket til hopperne. «Går det fint med deg», spør de.

Stian gir tommelen opp, gliser, og drar opp døra når flyet stabiliserer seg på 12500 fot. Det er en øredøvende lyd fra propellene utenfor, og det blåser frisk luft inn i det varme flyet. Stian smiler
når han kikker ned på landjorden. Eller, kanskje er det ikke det grønne og brune der nede som får ham til å smile, men alt det som ligger over. Luftrommet han og vi andre snart skal sveve i.

Nesten fire kilometer opp i luften er noe av jobben til Stian å sende ut skjøre menneskekropper med fallskjerm på ryggen ut for å fly på egenhånd. Et rimelig stort ansvar. Som han er grundig utdannet for å ha.

- Frika du ut?

En etter en, og kanskje tre og tre i formasjon, hopper de. Stian gir meg tommel opp, for tanken er at jeg også skal hoppe. For å se hva dette egentlig handler om, for å se Stian i aksjon på jobb. Stian hopper nest sist ut av flyet sammen med to andre i en treerformasjon, etter å ha fulgt med på om det går bra med de andre. Tandemhoppere som meg skal ut til slutt. Men pilotskjermen har falt ut av sekken til tandeminstruktør Herman Landsman fra Nederland.

Vi må ned igjen, med flyet.

Herman løper ut fra flyet da vi har landet, og ber meg vente. Jeg ser
hoppmesteren min stå på hoppfeltet med skjermen over skulderen. Han tror jeg ligger utslått i flyet fordi jeg kanskje har friket fullstendig ut,og løper bort for å sjekke. Informert om årsaken til at jeg ikke kom dalende etter han, og tilfreds med tilstanden min, sender Stian oss opp igjen etter en beroligende klem og litt latter. Med ny skjerm på ryggen til Herman.

Det er en egen utdanning for å kunne være tandemhoppmester. For å påbegynne tandemutdanningen må du blant annet ha 500 fallskjermhopp.
Herman som jeg er hektet fast i har over 12000 hopp. Det stilles store krav til tandemhoppmestere fordi det i utgangspunktet ikke kan regnes med at tandemelevene gjør som de får beskjed om. Jeg har tenkt å være snill jente.

Mjøndølingen har beskrevet en tandemhoppers opplevelse for meg på forhånd.

Dagene forløper gjerne med at flyet går på løft så snart det er nok folk på feltet. Jo flere folk, jo flere løft. Som
tandempassasjer vil du sannsynligvis først vente en stund, for fallskjermsporten består av mye venting. Så får du litt instruksjon på bakken. Så venter du litt til, og så er det opp til 12500 fot.

- Luft i ansiktet, hoppe ut, 40 sekunders fritt fall i 200 km/t, litt vill jubel og en fem minutter lang flytur under skjermen som åpnes når vi når 5000 fot. Og til slutt en myk landing på gresset, etterfulgt av pur glede og en fortjent iskrem i kiosken, smilte Stian på bakken.

Endorfin-rus

Det er forståelig at Stian pusher sporten sin som han gjør, og velger å jobbe med det. Det er nemlig akkurat som han sier. Og enda bedre, tenker jeg etter å ha kommet over den litt unaturlige følelsen det er å falle ut av et fly. Jeg gliser mens jeg prøver å finne ut hvordan man best puster i 200 km/t. Foran meg smiler en kameramann, over meg gauler en energisk tandempilot, og jeg roper bare «fantastisk!» mens jeg ligger på magen i himmelen og får bollekinn av motvinden.

Plutselig svever vi i skjermen under sola, med utsikt over Tønsberg og havet. Sånn som jeg har det nå, har Stian det mange ganger om dagen når han er på jobb. Det blafrer stille i skjermen, det
blinker i vann, tandempiloten tøyser med meg og får oss til å svinge rundt fort, bedre enn noen karusell på tivoli. Så nærmer bakken seg,og jeg løfter bena så den mykeste delen av meg får lande trygt.

På bakken møter Stian Fredriksen meg med gratulasjoner og et bredt glis, mens jeg plukker ut gress av munnen som jeg harvet opp i mitt myke og elegante rumpeseilas på jordet. Det er visst ganske kult å se
reaksjonene til nybegynnere i endorfin-rus.

Dobbeltsjekk

En mann i bua annonserer neste løft, og gjør oppmerksom på at de som vil være med på neste tur opp i det blå må skrive seg på manifest. Stian løper bort og signerer, og henter utstyret sitt igjen.

Tidligere på dagen dalte 18 hoppere ned til Jarlsberg, fra LN-JMP som hentet dem i Stavanger tidligere på dagen.
En av jentene, 19 år gamle Anette Tjessem stikker en loggbok i hendene på Stian. Han skal være hoppmester for henne på neste løft, for hennes 31. hopp.

- Hvilken exit hadde du sist? spør han.

- Den var bra, svarer hun.

- Ja, da får vi bare prøve, da. Dreide du?

- Nei.

- Bare gjør det samme en gang til, da, smiler Stian, som har over 300 hopp.

Han møter Anette ved flyet, sjekker utstyret hennes, tar tak og rykker litt. Det er andre gangen han gjør det, og det er ikke nødvendig å være så nøye. Men når man er fallskjermhopp-elev, er det en viss trygghet i dobbeltsjekking. Det vet Stian.

Jobben som elevansvarlig varierer ut fra hvor mange og hvilke elever som er tilstede. Noen ganger handler det om å finne og fordele elevutstyr, andre ganger om å drive opplæring i luften eller å kontrollere at de ikke vil komme til å ta valg som innebærer fare for liv og helse.

- Du kan godt si at det er en del psykologi inne i bildet, men da mest i forhold til hva slags rollemodell som inngir trygghet, ulike lederstiler i ulike situasjoner. Vi må ha fokus på mestring, overlæring til akuttsituasjoner, fokus på det som vi vet virker beroligende, og en blanding av press og forståelse for redsel. Også må vi le litt, forklarer Stian.

Godt skikket hoppmester

Hoppmester Stian snakker med hopperne som skal bli med på denne turen. Planlegger hvem som skal hoppe først, og får oversikt. Han setter seg i døra bakerst i flyet, foran Anette som skal hoppe ut alene på 5000 fot. Så takser flyet bortover og forsvinner i sirkler over hoppfeltet.

Folkene på bakken teller sekunder fra Anette hopper til skjermen utløses. Målet var å vente i 10 sekunder, og det fikk hun til. Bakkemenneskene nikker og er fornøyd. Her er alle opptatt av andres glede og mestring, uansett om de har 12000 eller 12 hopp.

Minutter senere kommer Anette smilende bortover veien med skjermen på skulderen.

- Det var rett før Stian måtte dytte meg ut, for jeg brukte litt tid, ler Anette.

For å kunne påbegynne vanlig hoppmesterutdanning utdanning kreves 250
hopp. En hoppmester må ha kontroll, overoppsyn og kommando over en eller flere andre hoppere fra øyeblikket de er oppført på manifest(påmeldingslisten til droppet), til de har forlatt flyet. Hoppmestring handler om ansvar for at hopperne blir inspisert, orientert, instruert, spottet og utsatt, og korrekt vurdert etter at de har landet.

For å bli hoppmester måtte Stian gjennomføre ferdighets- og teoriprøver, og han ble vurdert til å ha en vurderingsevne og personlige egenskaper og holdninger som gjør ham skikket for
instruktørvirksomhet. Det virker på oss som om han er veldig godt egnet.

Like etterpå svever Stian over hodene våre med sin sorte og blå skjerm, og lander pent i gresset. Han samler sammen skjermen, og kommer mot oss med skjermen på skulderen. Man får nesten litt sånn Top-Gun følelse, når han kikker opp mot himmelen igjen. Der han helst vil være.

Motivasjon: damer?

Det er noen som liker å tjene penger på å arbeide. Stian vil helst ikke ha betalt for jobben han gjør for Tønsberg Fallskjermklubb. For det blir ikke det samme lenger, hvis frivilligheten forsvinner.

Hoppmester Fredriksen jobber frivillig i hele sommer på flystripa i Jarlsberg. Stian vil merke det på lommeboka til høsten.
Men han får så mye igjen. I stedet for lønn, får han treningsstøtte som han tar ut i hopp, utstyr og opplevelser. Han har akkurat fått utdanning som instruktør 3 og hoppmester, og tar sikte på å samle nok hopp til at han kan bli AFF-instruktør. AFF står for Accellerated Free Fall, og er et veldig effektivt grunnkurs for folk som vil bli selvstendige hoppere raskt. Allerede første hopp er du på egenhånd, med to instruktører ved din side. Det er der Stian Fredriksen vil være.

- Det er jo selvsagt for å dra damer, ler Stian til svar på spørsmålet om hva som er motivasjonen for å drive med fallskjermhopping.

Han tenker seg om litt.

- Mye av motivasjonen for å være instruktør er så klart å se de fantastisk glade ansiktene! I dag hoppet jeg med en jente som aldri har hoppet sammen med noen andre i fritt fall før, og det er jo helt herlig! Det er noe med å dele en sånn opplevelse, forteller Stian.

Hoppmesteren sitter halvveis i sola, halvveis i skyggen med ryggen mot en av brakkene som utgjør klubbens lokaler. Tenner en røyk og tilbyr solkrem. En stor del av dagen går med på venting. Enten på at flyet skal komme ned igjen og hente flere hoppere, eller på at været og vinden skal bli bedre. I dag er det perfekt hoppvær med 30 grader og vindstille. Da er alle bare glade og lykkelige.

Vår Herres tivoli

Stian Fredriksen har tatt av hoppdressen og bare henger på hoppfeltet.

- Jeg blir hekta på akkurat det. Selv om venting kan være kjedelig, så savner jeg ofte å bare være her og henge, smiler Stian og ser på hopp-vennene sine. En av dem stikker bort for å spørre om mjøndølingen vil være med på en treerformasjon.
Stian spretter opp, og de tre begynner en artig liten øvelse som best kan kalles en slags koreografi for bevegelsene de skal gjøre i lufta.
Hånd på ben og arm og snu og høyre og rundt og venstre og…

Sola skinner barmhjertig. Det er ikke alltid sånn. Regner det, blir det ikke noe å gjøre for Stian og de andre. Dersom skyene er tette blir det ikke hopping. Er det for mye vind blir det kansellert. Men da sitter de tålmodig og venter, kan hende kommer et lite Jarlsberghull i
skyene…

- Hva skjer hvis man hopper når det er skyer?

- Da spretter du opp igjen, sier Stian alvorlig. Jeg tror han sikter til at jeg naivt trodde at man føk opp igjen i luften når skjermen løser seg ut. For det ser sånn ut på TV, fordi kameramannen
fortsetter å falle. Tyngdekraften har nok taket på oss.

Det militærgrønne propellflyet kommer rullende bortover flystripen igjen. Stian begynner å synge.

- «Jeg er en Twin Otter på vei fra Mo i Rana, en grønn og liten knott med dårlig tid, jeg spretter rundt blant fjord og fjell og skyer, på sightseeing i Vår Herres tivoli…».

Det er litt av en jobb han har, hoppmester Fredriksen.

——————————————————

Denne reportasjen stod på trykk i Drammens Tidendes LØRDAG. Copyright Drammens Tidende.

« Tilbake til oversikten over arbeidsprøver