En handelsreisendes nestendød
Bjørn Skare (44) fra Lier elsket jobben sin. Han hadde det morsomt hver eneste dag. Forretningsmannen fikk gjennom jobben sin i IT-bransjen svømme med de store fiskene i USA.
For selv om Bjørn hadde familien og huset sitt i Lier, pendlet han hver uke fra Buskerud til Boston. Bedriftslederen hadde 248 reisedager i fjor. De siste ti årene har han aldri hatt færre enn 180 reisedøgn i året.
I slutten av april i år dro Bjørn Skare fra Oslo til Frankfurt på et møte. Fra Frankfurt dro han til Houston klokken åtte. Der var han fremme klokken tre, han gikk i et møte klokken fem, og så jogget han en åtte-ni kilometer. I de tolv dagene som fulgte dro han til Salt Lake City, videre til San Francisco, Chicago og til Boston i helgen. Så dro han til New York, Washington DC, Boston og tilbake til Lier. Det syntes Bjørn var helt normalt.
- Jeg regnet ut at jeg flyttet meg en og en halv tidssone hvert døgn i hele fjor i gjennomsnitt. Og jeg følte meg ikke utbrent. Jeg hadde det dritgøy!, sier Bjørn.
Psyken var sterk, men den førtifire år gamle, godt trente kroppen til bedriftslederen hadde det ikke like gøy. Det skulle ikke gå lenge før Bjørn møtte veggen.
Klart signal
Bedriftslederen befinner seg på en motorvei på vei inn mot den amerikanske storbyen Boston. I en leid Chevrolet sitter liungen i grå dress og slips, stresskofferten er der den skal ligge – innen rekkevidde i passasjersetet. Den store leiebilen ligger i venstre fil i den trefelts brede veien. På en andre siden av veien er det en kant, og en fjellvegg. Mobiltelefonen til Bjørn ringer, men det eneste han rekker å si til den norske investoren i andre enden, er at han må legge på.
- Det skjer noe på veien.
Sannheten er at Bjørn er i ferd med å besvime bak rattet, i 140 kilometer i timen. Han drar i håndbrekket og håper det går bra.
Omtåket våkner forretningsmannen. Bilen står mirakuløst nok stødig på veiskulderen. Tankene raser gjennom hodet hans. Dette kan umulig være bra.
Bjørn kjenner redsel, før den absurde tanken om at dette, dette har han ikke tid til. Så blir han mest redd for at noen skal finne ut hva som har skjedd, og ta førerkortet fra ham.
Noen timer senere setter Bjørn seg på flyet i Boston. Han skal hjem til familien i Lier. Turen over Atlanteren blir en vond affære. Han går i gangene på flyet, sitter og ligger. Men det er vondt uansett hva han gjør. I ettertid har han tenkt at det ikke er så rart at det gjorde vondt. Folk dør jo av det som herjer med kroppen hans.
Bjørn drar rett fra flyplassen til et møte i Oslo, og kommer senere hjem til Reistad, der han og datteren Kim Heidi skifter til treningstøy. Men Bjørn føler seg så dårlig at han må sette seg rett ned. Datteren blir redd, hun vet hvor fort pappa pleier å løpe. Denne dagen må de snu. Kroppen til Bjørn er i ferd med å si stopp.
Motvillig pasient
I dag sitter Bjørn Skare hjemme i sin egen stue i Lier. Han er delvis sykmeldt et drøyt halvår etter de dramatiske dagene i mai. Han har sagt opp den gamle jobben sin, og jobber nå to dager i uken i to forskjellige teknologiselskaper med kommersiell strategi mot USA. Det får de økonomiske hjulene til å gå rundt, og Bjørn synes det er en perfekt måte å kombinere karriere og familie på. Å være ukependler til Boston var ikke det smarteste han har gjort, og det har han innsett. Det er ikke det det handler om nå.
- Hadde jeg tatt signalene hadde jeg sluppet å gå gjennom denne prosessen med dyrekjøpt lærdom. Hvorfor måtte jeg gå gjennom en livskrise før jeg forsto alvoret? Jeg ser på meg selv som en relativt oppegående mann. Men intellektet sviktet på dette området, sier Bjørn.
For selv når fastlege Leidulv Solnør ringer Sykehuset Buskerud med mobilen i den ene hånden og fasttelefonen i den andre etter å ha målt Bjørns EKG, forstår han ikke alvoret. Når lege Anne Larsen ber ham komme på en sykkeltest på mandag, protesterer Bjørn, for da skal han på et ledermøte i Oslo.
Larsen gir seg ikke. Hun kommer til å holde igjen noen av personalet på mandag, for å utføre tester på Bjørn. Han kan også bare glemme å dra til USA på tirsdag eller til India på onsdag. Det ville nemlig blitt Bjørns siste tur.
Etter en helg der alt føles som en motbakke, testes Bjørn på sykehuset. Underveis må han få nitroglyserin, og sykepleierne holder rundt ham når han blir fortalt at han har akutt angina og må legges inn på Rikshospitalet. Bedriftslederen har fått ny tittel, han er motvillig blitt pasient. Det er nå han forstår at dette ikke er sunt. Og han tenker at hjerteproblemer er det samme som død.I siste liten
I sofaen i Lier trekker Bjørn Skare opp skjorten, og viser et tyve centimeter langt arr på brystkassen. Han sitter trygt, for heldigvis han ikke tok en eneste flyreise til. Seks av ti som får akutt angina på flytur, dør. Bjørn hadde tatt ni flyturer over Atlanteren den siste tiden. Nå spør den tidligere bedriftslederen seg selv om han er Bjørn Skare, livsnyteren, eller Bjørn Skare, direktøren.
Å ligge på en benk på Rikshospitalet med instrumenter og ledninger festet til kroppen åpnet øynene hans.
To leger står og snakker over hodet på Bjørn.
- Nei, det er bedre at vi venter til i morgen når alle poster er åpne, sier den andre legen.
- Ja, men da må vi holde liv i ham til i morgen, sier den tredje.
- Hei, jeg kjenner ham som eier dette hjertet!, roper Bjørn.
- Hva er det dere snakker om? Selvfølgelig lever jeg i morgen!
Legene går ut, og når de kommer tilbake kommer de med budskap om en bypassoperasjon i morgen tidlig. Bjørn Skare må ringe kona si, han er livredd. Deretter ringer han datteren sin. Pappa må fortelle datteren sin at han kanskje ikke våkner i morgen. Kim Heidi gråter. Bjørn griner. Dette er alvor. Han må innstille seg selv, og familien, på muligheten for at han kan dø.
Englene på sykehuset
Morgenen etter stanser legene hjertet til Bjørn i tre og en halv time for å utføre en trippel bypass. Bjørn sendes til Sykehuset Buskerud etter den vellykkede operasjonen.
Han er mer pasient enn han vil innrømme, han mistet 65 prosent av lungekapasiteten sin etter operasjonen. Han får ikke fullrost englene på sykehuset nok, som til og med jobbet overtid for å ta imot en “idiot” som ikke ville komme på sjekk.
Bjørn har fått et nytt syn på helsevesenet. De reddet livet hans. I stuen i Lier kommer en liten hvalp delvis galopperende, delvis glidende bortover parketten. Datteren har fått hunden hun alltid har mast om.
- For ett år siden var jeg sammen med ungene på mine premisser, nå gjør jeg noe med ungene hver dag på deres premisser, smiler pappaen, som også har glede av hunden. Den får ham ut på tur.
Hverdagen har endret seg dramatisk. En vanlig dag for Bjørn Skare, forretningsmannen så slik ut: Opp og hopp klokken 04.00 for å rekke telefonmøter med Europa. Etter en løpetur og frokostmøte dro han på jobben klokken åtte. Skare hadde ingen av-knapp.
- Når de andre kom på jobben, følte jeg at jeg ledet. En leder må være på forskudd. Det var givende og interessant. Nå syns jeg det er fjollete!
Etter 22 år i administrasjon har han sagt stopp. Den eneste strategien Bjørn legger nå, er for hvordan han vil leve livet sitt.
Businessplan for livet
Nå stiller Bjørn store spørsmål hver dag.
Hva er det som er viktig? Hva vil jeg ha ut av livet? Hvor bruker jeg tiden min? Hvor fanden har jeg brukt all tiden min?
– Jeg har tenkt at jeg har god tid. Nå kjemper jeg for å overleve. Jeg har oppdaget at det er en fullstendig mismatch mellom det jeg ønsker og det jeg gjør.
- Jeg har laget businessplaner for bedrifter i alle år. Men det er et tankekors at jeg aldri brukte et tilsvarende arbeidsverktøy på mitt eget liv. Skomakerens barn, vet du, sier Bjørn Skare.
Han oppfordrer alle til å skrive ned fem ting de ønsker i livet sitt, og så se om det faktisk er de tingene som blir prioritert. Bjørn vil bruke tid på kona, ungene, familie, vennene, og på en ok jobb. Det var ikke i denne rekkefølgen han prioriterte før mai.- Hadde jeg vært gift med meg, hadde jeg vært skilt for lenge siden, sier han og berømmer kona si.
Nå koser han seg med å ha middagen klar når familien kommer hjem om ettermiddagen, han henter og bringer ungene og prøver å være kjæresten til kona si hver dag.
- Jeg føler at jeg ikke har vært noen god venn. Likevel har venner og familie stilt opp for oss. Samtidig har jeg funnet ut at jeg må være kynisk når det kommer til tiden min. Jeg vil ikke støte noen, men jeg har måttet finne ut hvem jeg vil bruke tiden min på.
Bjørn går på livsendringskurs og hjertetrening på Rikshospitalet. Der trener pasientene for å bygge opp styrken og lungekapasiteten. De undervises i temaer som handler om kosthold, stress og angst. Det er beinhardt, og det blir mange tårer.
Ny start
Bjørn har trent, og ligger fem måneder foran skjema. Heldigvis var han godt trent før han ble syk. Han går en lang tur med motbakke tre ganger om dagen.
- Jeg må justere livet mitt. Jeg har ikke tenkt å jobbe så mye fremover. Jeg har ledet fire bedrifter. Jeg blir ikke lykkeligere av en femte. Livet er det jeg gjør hver dag, og ikke noe jeg skal gjøre siden.
Den tidligere bedriftslederen er takknemlig for å få revurdere livet. Nå kartlegger han seg selv blant 32 mennesker som kjenner ham godt. Han har spurt dem om hvordan de ser ham, om hva de ville gjort i hans situasjon.
- De kommer med erfaringer og råd til meg. Og det er ganske tøft, de tar meg på kornet. Mye er vanskelig å høre, forteller Bjørn og lukker øynene.
“Du har høy arbeidskapasitet og er målrettet, men du kan ikke sprinte bestandig.” “Du er din verste fiende, det er du som driver deg selv videre.” “Du prøver å sprinte en maraton, da tar det slutt mye fortere.”- De som løper maraton i riktig fart, får fullføre. Man får som regel ingen ny start, slik jeg har fått.
Familiefaren slet lenge med å gå fra å være toppleder til pasient. Nå holder han foredrag om hva han har lært på veien.
- Jeg sliter med å finne ting som jeg kan utnytte kompetansen og erfaringen min med, men likevel å unngå å sette med i en sånn situasjon igjen. Nå prøver jeg å finne ut hvem Bjørn Bedriftsleder skal bli. Bjørn Familiepappa? Bjørn Gartner?
I alle fall skal han gjøre det beste ut av livet. For han er 44 år og har fått sjansen til å leve igjen.
———————————————————-
Denne artikkelen stod på trykk i Drammens Tidende LØRDAG. Copyright Drammens Tidende.